Struktur: IMRoD

Se for deg strukturen i introduksjonen som en invertert (opp-ned) trekant: introduksjonen begynner med et bredt perspektiv som smalner og blir mer spesialisert helt til du presenterer problemstillingen i studien din. Introduksjonen kan deles inn i tre hoveddeler: 1) bakgrunnsinformasjon, 2) identifikasjon av kunnskapshull og 3) studien din.

1. 1. Bakgrunnsinformasjon

Begynn med en sterk påstand eller fengende åpning som reflekterer generelle aspekter og viktigheten av fagfeltet ditt. Videre introduserer du leseren til forskningstemaet og gir dem en innføring i eksisterende kunnskap ved å referere til tidligere studier. Deretter kan du begynne å smalne perspektivet mer og mer (bevege deg nedover den inverterte trekanten) til du til slutt får en naturlig overgang til den neste delen av introduksjonen.

1. 2. Identifikasjon av kunnskapshull

Når har du etablert hvilken kunnskap som finnes er det på tide å identifisere hvilken kunnskap som mangler. Identifiser «hullet» i dagens kunnskap som er relevant for din studie, og forklar for leseren hvorfor det er nødvendig å fylle dette hullet. Ved å gjøre det så rettferdiggjør du arbeidet ditt og forklarer hvorfor det du gjør er viktig. Deretter presenterer du problemstillingen din.

1. 3. Studien din

Forklar for leseren hvordan studien din vil svare på problemstillingen. Her kan du også presentere hypoteser dersom du har noen. Det er også vanlig å gi en rask oversikt over metodene du planlegger å bruke for å svare på problemstillingen, og kanskje også hva studien kan bety for fagfeltet ditt.

• • Kjenn ditt publikum. Lesere fra ditt eget fagfelt kan forså og sette pris på en litt mer detaljert åpning av introduksjonen, mens en utenforstående gjerne vil trenge å bli minnet på "det store bildet" først.

 

• • Prøv å bruke aktiv verbform når det er mulig. Verbtider kan blandes.

 

• • Begynn tidlig med skisseringen av introduksjonen men vær åpen for å skrive den om mange ganger. Det er først når du er ferdig med diskusjonen at vet du med sikkerhet om introduksjonen dekker all den nødvendige informasjonen den skal.

 

• • Sørg for å strukturere avsnittene dine i en logisk rekkefølge, fra et bredt til et smalt perspektiv.

 

• • Ikke gå i for nøye detalj. Hvis du er ny til et tema er det en vanlig feil det å tro at all informasjon om et emne er viktig og bør å inkluderes. Dette kan fort føre til lange og kjedelige introduksjoner med unødvendig informasjon

Metodedelen forklarer studiens metodologi i en logisk rekkefølge. Den skrives som en sammenhengende tekst (ingen punktlister!) og går rett på sak. Her legger du fram nødvendig bakgrunnsinformasjon og forklarer prosedyrer og analyser i tilstrekkelig detalj slik at de kan repeteres.

Logisk organisering

Metodedelen organiseres på den måten som er mest logisk for leseren. Husk at rekkefølgen som er mest logisk å lese ikke nødvendigvis er den samme som den du utførte arbeidet i. En vanlig rekkefølge er: 1) settingen til studien, 2) det eksperimentelle designet, 3) utførte målinger og 4) statistiske analyser (Tabell 1).

Hvilken struktur som er den mest logiske i metodedelen kan selvfølgelig variere mellom biologiske disipliner. Det er derfor en god idé å lese relevante artikler før du starter skriveprosessen. Generelt kan det være lurt å gruppere ulike metoder i kategorier med ulike undertitler. Hvis du har samlet mye forskjellig data er det en god idé å presentere metodene i kategorier som følger samme rekkefølge som resultatene.

Detaljnivå

Beskriv metodene dine på et detaljnivå som gjør det mulig for leseren å bruke metodedelen som hjelp for å forstå resultatene dine eller for å gjenta forsøket. Tenk på hvilke variabler som kan påvirke studien din - disse bør beskrives. Noen detaljer er nødvendige, men andre ikke er det. Hvorvidt du brukte en HB- eller en H-blyant til å notere resultater er irrelevant for leseren.

Prinsipper bak en metode og bruk av referanser

Dersom en metode følger en standard protokoll med en detaljert beskrivelse, holder det å skrive en kortversjon av denne, etterfulgt av korrekt referanse. Alle metoder utenfor standardprotokoller bør beskrives i detalj. Noen ganger kan det være relevant å også presentere prinsippene bak en metode, men slike beskrivelser er vanligvis kortfattet og begrenset.

Statistiske analyser

Når du beskriver hvordan du utførte de statistiske analysene i studien din, er det noen ting som er viktig å inkludere:

• • Hvilket program brukte du og brukte du noen tilleggspakker i programmet?
• • Transformerte du dataene på noen måte?
• • Hvilken statistisk test brukte du for å teste spørsmålet ditt?
• • Hvilket signifikansnivå brukte du? (Vanligvis α = 0.05)

• • Metodedelen skrives i fortid med hovedsakelig passiv verbform.

 

• • Hvis du har målt noe - husk å inkludere enheter.

 

• • Det å begynne å skrive metodedelen er en lett måte å komme i gang med skriveprosessen, og det er lurt å bli ferdig tidlig (før du glemmer detaljer om hva du faktisk gjorde).

 

• • Internasjonalisering: Husk at leseren kanskje ikke har besøkt kontinentet ditt, for ikke å snakke om landet ditt. Dette betyr at leseren ikke nødvendigvis er kjent med miljøforholdene, som for eksempel sesongvariasjoner, mengde regn, gjennomsnittlige temperaturer, osv. som for deg er helt normalt. Du bør derfor inkludere en liten seksjon med slik “generisk” informasjon i metodedelen din (dersom det er relevant for studien).

 

• • Husk å ha med argumentasjon for valg av metode når dette er relevant.

I resultatdelen presenterer du hovedfunnene dine uten å diskutere dem. Dette gjøres ved bruk av tekst, illustrasjoner (figurer og tabeller) og statistikk. Presenter kun resultater som er relevante for problemstillingen, og husk å inkludere nøytrale, negative eller uventede resultater også. Pass på at resultatene presenteres i en logisk rekkefølge. Resultatene er ofte presentert i samme rekkefølge som de tilhørende metodene ble presentert i metodedelen. Husk at denne rekkefølgen, som allerede nevnt under Material og metoder, ikke nødvendigvis er den samme som den du utførte arbeidet i.

Det første avsnittet

Sørg for at resultatdelen er lett å følge og logisk å lese. Det kan være lurt å begynne med et avsnitt hvor du gir en kort oppsummering av hovedresultatene (med referanser til relevante figurer og tabeller). Vanligvis begynner man med hovedfunn, men dersom resultatdelen er stor og vanskelig å følge, kan du organisere resultatene fra minst til mest kompleks, eller gruppere dem i henhold til tema. Uansett hva du gjør: husk at du skriver for leseren, så hold deg til det som er mest logisk.

Tekst, tabeller og figurer

Videre kan du bruke figurer og tabeller til å vise fram funnene dine. Disse plasseres kronologisk etter avsnittet hvor de refereres til. Det er viktig å unngå duplisering mellom resultatteksten og budskapet i en figur eller tabell. Ofte fremhever resultatteksten trender og hovedfunn, mens figurer og tabeller illustrerer funnene mer spesifikt. Kombiner tekst, tabeller og figurer på den måten som gir resultatene dine mest klarhet. Noen ganger trenger man ikke benytte figurer eller tabeller i det hele tatt.

Tekst, figurer og tabeller har alle forskjellige styrker og svakheter (Tabell 2). Prøv å bruke det formatet som kommuniserer resultatene dine mest effektivt.

Hvordan beskrive resultater.

Den gylne regelen for å skrive resultatdelen er å beskrive resultatene uten å tolke dem i lys av hva de vil bety for studien din; resultatdelen må være så objektiv som mulig. Dette betyr ikke at du ikke kan fremheve viktige funn eller veilede leserens oppmerksomhet mot spesielle trender som svarer på problemstillingen din. For eksempel: forestill deg et eksperiment hvor du ønsker å finne ut om det å tilsette nitrogen i jorden til bønnespirer vil få dem til å vokse høyere. I eksperimentet dyrker du bønner i jord med to nitrogennivå: høy og lav. Deretter beskriver du resultatene dine. Sammenlign disse to setningene:

1. 1. “Planter som ble behandlet med lavt nitrogennivå var gjennomsnittlig 16,8 cm høye etter 10 dager, mens planter behandlet med høyt nitrogennivå var gjennomsnittlig 23,1 cm høye etter 10 dager.”
2. 2. “Nitrogeneksponering økte plantestørrelse, og resulterte i høyere planter i behandlingen med høyt nitrogennivå sammenlignet med behandlingen med lavt nitrogennivå (henholdsvis gjennomsnittlig 23,1 og 16,8 cm etter 10 dager)."

Begge eksemplene gir den samme informasjonen, men det andre eksempelet fremhever trenden som var relevant for problemstillingen - uten å tolke den. Sammenlign eksempel 3 med de foregående eksemplene:

1. 3. “Behandlingen med høyt nitrogennivå var mest effektiv, sannsynligvis på grunn av …”

Dette er utenfor rammene for hva som skal rapporteres i resultatdelen. I eksempel 3 har du begynt å tolke resultatene, noe som bør støttes av litteratur og diskusjon - altså spares til diskusjonsdelen.

Statistics and significance

If you have done statistical analysis of your data, you refer to the statistical significance of your results. This can be done by either referring to your statistical analysis in the text (usually parenthetically) or in relevant tables.

Noen eksempler på hvordan man inkluderer statistikk i resultatdelen er:

1. 4. “Behandlingen med høyt nitrogennivå resulterte i en økning av plantehøyde, gjennomsnittlig 23,1 cm mot 16,8 cm i behandlingen med lavt nitrogennivå (student t-test, p<0,001).” Denne stilen bør benyttes dersom resultatene dine ikke er presentert andre steder.
2. 5. “Behandlingen med høyt nitrogennivå resulterte i en økning av gjennomsnittlig plantehøyde (Tabell 2).” Bruk denne stilen når detaljene (verdier og testutfall) allerede er presentert i en tabell eller figur.

Husk at det ikke holder å oppgi at noe var “signifikant forskjellig”. Det er viktig å også rapportere retningen og styrken til resultatene dine når du kan. Prøv også å unngå overdreven bruk av ordet “signifikant”. Dersom du skriver at en gruppe var større enn en annen og deretter refererer til en signifikant p-verdi bør det være åpenbart for leseren at forholdet var signifikant.

• • Unngå bruk av uttrykk som “optimalt”, “best” osv. når du beskriver resultater.

 

• • Dersom noe kan oppsummeres i gjennomsnitt, prosent eller lignende, gjør dette istedenfor å liste rådata.

 

• • Skriv i fortid.

 

• • Husk enheter for verdiene dine.

Diskusjonsdelen er den delen hvor skrivemåter og strukturvalg varierer mest. Nedenfor har vi vist en av de vanligere måtene å strukturere diskusjonen på (Tabell 3), men husk at dette kan variere fra journal til journal, artikkel til artikkel og person til person:

Hovedfunn og generelle konklusjoner

Det første avsnittet i en diskusjon vil vanligvis fange mest oppmerksomhet. Derfor bør du bruke det første avsnittet til å fremheve hovedfunnene dine og de overordnede konklusjonene du kan trekke fra disse. Det kan også noen ganger være relevant å gi leseren en rask påminnelse om hva som var målet med studien og hva slags metoder du benyttet.

Vurdering av studiens begrensninger

Videre bør du vurdere mulige svakheter i studien din. Det er vanlig at noen av disse svakhetene beskrives senere i diskusjonen, men de fleste forfattere adresserer dette i et avsnitt relativt tidlig etter oppsummeringen av hovedresultatene. Eksempler på hva man kan nevne er datamangler, metodebegrensninger, statistisk styrke, andre måter å tolke resultatene på, osv. Men pass på at du ikke overdriver her. Det er bra å være kritisk, men prøv å begrense denne delen så den er kort og konsis! Om du har avsnitt på avsnitt om alt som var «galt» med studien, kan den til slutt virke ufortjent dårlig og leseren kan ende opp med å føle at de kaster bort tiden sin ved å lese den.

Plasser funnene dine i en bredere kontekst

Plasser arbeidet ditt i en bredere kontekst ved å referere til tidligere studier og litteratur. Det kan være lurt å presentere diskusjonen av de ulike resultatene i samme rekkefølge som resultatene ble presentert i resultatdelen. Sammenlign funnene dine med andre forskeres arbeid, og diskuter likheter og forskjeller. Kanskje tidligere studier kan hjelpe deg med tolkningen av resultatene dine, eller kanskje dine funn fører til at tidligere studier kan tolkes på nytt? Diskuter om studien din klarte å fylle kunnskapshullet som du identifiserte i introduksjonen. Forsøk å svare på problemstillingen din, og plasser det hele i en større kontekst. Når du gjør dette, vil perspektivet i skrivingen din etter hvert utvide seg mot bredden du hadde i starten av introduksjonen.

Fremtidige prospekter

I slutten av diskusjonen er det vanlig å si noe om hvilken retning videre forskning på temaet burde bevege seg i. Studien din var basert på et kunnskapshull - hvilke andre hull burde fylles? Avslørte forskningen din nye hull? Har du identifisert noen spesifikke retninger for fremtidig forskning?

Konklusjon

Det er generelt to måter å presentere konklusjonen din på: som det siste avsnittet i diskusjonen, eller som en egen seksjon/undertittel. Førstnevnte er nok den enkleste for leseren å følge i de fleste tilfeller, men mer kompliserte studier kan dra nytte av å ha en egen seksjon. Uansett hvilken struktur du velger å følge – konklusjonen skal kommunisere hovedkonklusjonene som du trekker fra funnene dine, og skape en fin avslutning på artikkelen din.

• • Diskusjonsdelen kan fort bli komplisert. Forsøk å holde på tydeligheten ved å bruke konsist språk og unngå overkompliserte fraser.

 

• • Man kan bruke undertitler dersom det trengs.

 

• • Det er naturlig at det blir noe gjentakelse av resultatene dine i diskusjonen. Sørg for at dette blir begrenset til korte sammendrag for å minne leseren om mønstrene i resultatene.

 

• • Sørg for at all data du diskuterer også har blitt presentert tidligere i resultatdelen.

 

• • Diskuter resultatene, men unngå overdreven spekulering eller at du gir resultatene uberettiget viktighet.

 

• • Vær kritisk til litteraturen du bruker som referanser, men husk samtidig at diskusjonen ikke er til for å gi andre kritikk. Man kan selvsagt være kritisk til andres arbeid og forklare hvorfor de kan ha fått et annet resultat enn deg, men gjør det på en profesjonell måte.